Antirasistisk senter og politisk overvåkning

Vi har flere ganger skrevet om PST sine ønsker om radikalt å øke overvåkningen av politiske meninger, og i et innslag på Nrk i går så fikk de støtte fra leder av antirastistisk senter Kari Partapouli. Hun vil at personer som har ekstreme meninger skal bli overvåket og registrert av PST selvom de ikke har fremsatt noen form for trusler. Dette er tanker som er farlige og i konflikt med ideen om et åpent demokratisk samfunn.

Det første ankepunktet mot forslaget er hvordan myndighetene skal bestemme hva som er ekstreme meninger - hvor skal den grensen gå? Og om man først åpner for politisk overvåkning så er det også vanskelig å se hvor det ender. Om det blir akseptabelt å overvåke hele miljøer for en persons ugjerninger, vil antirasistisk senter da også støtte overvåkning av f.eks moskeen som Mulla Krekar går i? Eller til Arfan Bhatthi?

Når man bruker 22.juli som bakteppe for å øke overvåkningen i Norge så bør man huske på at de som faktisk har til hensikt å bruke vold og terror skjuler sine spor, tror Partapouli at Breivik kunne blitt stoppet med den overvåkningen hun forslår? Svaret er opplagt nei, og da er spørsmålet om hvorfor hun foreslår noe som ikke ville hindret 22.juli - ville ikke det naturlige være at antirasistisk senter da foreslo en enda bredere politisk overvåkning? Og er det ikke akkurat det kravet som vil bli fremmet om vi igjen skulle bli utsatt for terror?

Det som skjer om man flytter kravet for å kunne drive overvåkning fra trusler om voldsbruk, eller annen alvorlig kriminell virksomhet, er at man får et lovverk som ikke bygger på fakta, men på synsing. For hvor går grensen for akseptable meninger? Holder det at man ønsker et etnisk norsk Norge? Eller holder det å ønske at Norge innfører Sharialover? Hva med å støtte Breiviks tankegods eller bejuble terrorangrep mot World trade center i New York? En lov som gir staten rett til å overvåke politiske meninger er umulig å begrense, for hva som er ekstreme meninger vil alltid bli en subjektiv vurdering.

I frykten for å lytte til Breivik har et av hans hovedpoenger blitt ignorert, han har både i manifestet og i retten sagt at et hovedmål er at nasjonalister pga 22.juli skal bli radikalisert for at de blir hundset og fratatt sine rettigheter. Fra hans forklaring i retten:

"Det i kompendiet om å trigge og fremprovosere en heksejakt av moderate, er viktig. Som igjen vil øke polariseringen og bidra til økende radikalisering. Kortsiktig vil det virke mot sin hensikt. Men når disse moderate blir forfulgt vil mange av de bli radikalisert og provosere frem en heksejakt var det derfor kritisk viktig for saken vår på lang sikt."

Det er veldig viktig at vi som samfunn gir også de som er i stort mindretall lov til å uttrykke sine meninger, og at de føler at de blir lyttet til. Det er ikke bare med å sikre deres grunnleggende rettigheter, det er også i storsamfunnets interesse å bevare et land med lavt konfliktnivå og få saker med politiske eller religiøse voldshandlinger. Ved å innføre politisk overvåkning så gjør man at allerede uglesette meninger blir oppfattet som ulovlige, for når politiet kan følge med på hva du skriver, hvem du sender e-post til, hvem du er venn med på facebook eller hvem du drar på middagsbesøk til så er det opplagt at den som blir utsatt for denne overvåkningen vil føle seg som en samfunnsfiende. Og det er jo heller ikke slik at personer som blir utsatt for overvåkning vil skifte sin politiske mening, så enten må han ofre seg for den saken han tror på eller så må han lære seg å uttrykke seg på en måte som gjør at meningspolitet ikke fatter mistanke mot han.

Vi ber innstendig antirasistisk senter om å tenke seg om og reflektere over at de også representerer minioritetsgrupper og meninger i samfunnet, og mange av de de jobber for faktisk har flyktet nettopp fra politisk overvåkning i et samfunn der de ble sett på som farlige og en fiende av staten. Vi trekker ikke intensjonene til Kari Partapouli i tvil, men det her er et yppelig eksempel på at veien til helvete er brolagt med de beste intensjoner.