Antirasistisk senter og politisk overvåkning

Vi har flere ganger skrevet om PST sine ønsker om radikalt å øke overvåkningen av politiske meninger, og i et innslag på Nrk i går så fikk de støtte fra leder av antirastistisk senter Kari Partapouli. Hun vil at personer som har ekstreme meninger skal bli overvåket og registrert av PST selvom de ikke har fremsatt noen form for trusler. Dette er tanker som er farlige og i konflikt med ideen om et åpent demokratisk samfunn.

Det første ankepunktet mot forslaget er hvordan myndighetene skal bestemme hva som er ekstreme meninger - hvor skal den grensen gå? Og om man først åpner for politisk overvåkning så er det også vanskelig å se hvor det ender. Om det blir akseptabelt å overvåke hele miljøer for en persons ugjerninger, vil antirasistisk senter da også støtte overvåkning av f.eks moskeen som Mulla Krekar går i? Eller til Arfan Bhatthi?

Når man bruker 22.juli som bakteppe for å øke overvåkningen i Norge så bør man huske på at de som faktisk har til hensikt å bruke vold og terror skjuler sine spor, tror Partapouli at Breivik kunne blitt stoppet med den overvåkningen hun forslår? Svaret er opplagt nei, og da er spørsmålet om hvorfor hun foreslår noe som ikke ville hindret 22.juli - ville ikke det naturlige være at antirasistisk senter da foreslo en enda bredere politisk overvåkning? Og er det ikke akkurat det kravet som vil bli fremmet om vi igjen skulle bli utsatt for terror?

Det som skjer om man flytter kravet for å kunne drive overvåkning fra trusler om voldsbruk, eller annen alvorlig kriminell virksomhet, er at man får et lovverk som ikke bygger på fakta, men på synsing. For hvor går grensen for akseptable meninger? Holder det at man ønsker et etnisk norsk Norge? Eller holder det å ønske at Norge innfører Sharialover? Hva med å støtte Breiviks tankegods eller bejuble terrorangrep mot World trade center i New York? En lov som gir staten rett til å overvåke politiske meninger er umulig å begrense, for hva som er ekstreme meninger vil alltid bli en subjektiv vurdering.

I frykten for å lytte til Breivik har et av hans hovedpoenger blitt ignorert, han har både i manifestet og i retten sagt at et hovedmål er at nasjonalister pga 22.juli skal bli radikalisert for at de blir hundset og fratatt sine rettigheter. Fra hans forklaring i retten:

"Det i kompendiet om å trigge og fremprovosere en heksejakt av moderate, er viktig. Som igjen vil øke polariseringen og bidra til økende radikalisering. Kortsiktig vil det virke mot sin hensikt. Men når disse moderate blir forfulgt vil mange av de bli radikalisert og provosere frem en heksejakt var det derfor kritisk viktig for saken vår på lang sikt."

Det er veldig viktig at vi som samfunn gir også de som er i stort mindretall lov til å uttrykke sine meninger, og at de føler at de blir lyttet til. Det er ikke bare med å sikre deres grunnleggende rettigheter, det er også i storsamfunnets interesse å bevare et land med lavt konfliktnivå og få saker med politiske eller religiøse voldshandlinger. Ved å innføre politisk overvåkning så gjør man at allerede uglesette meninger blir oppfattet som ulovlige, for når politiet kan følge med på hva du skriver, hvem du sender e-post til, hvem du er venn med på facebook eller hvem du drar på middagsbesøk til så er det opplagt at den som blir utsatt for denne overvåkningen vil føle seg som en samfunnsfiende. Og det er jo heller ikke slik at personer som blir utsatt for overvåkning vil skifte sin politiske mening, så enten må han ofre seg for den saken han tror på eller så må han lære seg å uttrykke seg på en måte som gjør at meningspolitet ikke fatter mistanke mot han.

Vi ber innstendig antirasistisk senter om å tenke seg om og reflektere over at de også representerer minioritetsgrupper og meninger i samfunnet, og mange av de de jobber for faktisk har flyktet nettopp fra politisk overvåkning i et samfunn der de ble sett på som farlige og en fiende av staten. Vi trekker ikke intensjonene til Kari Partapouli i tvil, men det her er et yppelig eksempel på at veien til helvete er brolagt med de beste intensjoner.

Farlig forslag om hatefulle ytringer

Høyre får sannsynligvis i dag vedtatt i Stortinget at regjeringen skal kartlegge hatefulle ytringer på internett. Høyre har også foreslått at regjeringen skal bevilge skattepenger til frivillige organisasjoner for å argumentere mot hatefulle meninger. Forslagene er problematisk prinsippielt og vil heller ikke fungere etter intensjonene.

Hele forslaget kan leses her.

Det er opplagt at det fins hatefulle meninger på internett, men hvilke meninger som er hatefulle kommer an på øyet som ser. Det naturlige er at det mediumet der meningen blir ytret avgjør om ytringen er innenfor de etiske grenser de setter, og så er det viktig med et mangfold av arenaer på nett til samfunnsdebatt slik at vi ikke får en konform og samlet enighet om hvilke meninger som er akseptable. Det er denne konformiteten som vil øke med Høyres forslag, for å kartlegge hatefull meninger så må man først avgjøre hva en hatefull mening er. Det er uheldig at staten skal sitte å verdifastsette meninger, at noen meninger er gode og andre hatefulle.

Så er tanken til Høyre at det skal bevilges skattepenger for å gå i mot det som blir vedtatt som hatefulle ytringer, og det er ikke historisk sett noen ny tankegang at staten bruker fellesskapet sine ressurser på å drive propaganda for det makthaverne til en hver tid måtte mene. For oss er det en uheldig sammenblanding mellom det som er statens rolle, og det som er politiske partier og organisasjoner sin oppgave. For om Rød Ungdom og Frelsesarmeen søker om de samme pengene for å ytre seg i mot hatefulle meninger, så er det opplagt at de både vil argumentere på forskjellige måter og bruke forskjellige virkemidler for å fremme sine holdninger. Og så vil enkelte kunne hevde at Rød Ungdom står for hatefulle meninger siden de ønsker kommunistisk revolusjon eller at Frelsesarmeen er hatefull på grunn av deres holdning til homofile. Så det blir nærmest et spørsmål om hvem som skal kaste første steinen i et glasshus.

Og hvordan vil de miljøene som får stemplet på at deres meninger er hatefulle reagere? Vi mistenker sterkt at det vil være med på å øke konfliktnivået og de som allerede er i kraftig opposisjon til flertallets meninger vil se det som nok et angrep og at selv deres egne skattepenger skal brukes til å bekjempe deres meninger. Det er utvilsomt at mange med meninger som skiller seg kraftig ut fra det som er allment akseptert i samfunnet i etterkant av 22.juli føler seg jaktet på. Vi har tidligere omtalt angiversystemet regjeringen har satt til verke og at PST nå ønsker å pålegge lagring av IP-adresser i nettdebatter - noe som vil medføre en politisk overvåkning - og dette forslaget fra Høyre går opplagt i samme retning.

Ytringsfrihet er ikke bare viktig som en grunnleggende menneskerettighet, den er også viktig som en sikkerhetventil - mennesker som føler de får sagt sin mening og blir lyttet til vil ikke ha behov til å gjennomføre ekstreme handlinger for verken å få utløp for sinne eller av behov for oppmerksomhet. Når myndighetene gjør det vanskelig for enkelte å bruke sin ytringsfrihet på en meningsfull måte så vil det føre til mer ekstremisme og større konflikter, altså stikk i strid med politikernes intensjoner. Vi håper Storting og regjering tenker seg om en gang til før de beveger seg fremover med slike problematiske forslag.

Endringene i psykisk helsevernlov er problematiske

Regjeringen har i dag lagt frem sitt forslag til endringer i psykisk helsevernloven, og dessverre har ikke det kommet betydelige endringer fra forslag som ble sendt ut til høring i mars - et forslag som vi beskrev som en regjering i blodtåke. Fortsatt mener regjeringen at de som dømmes til tvungen psykisk helsevern skal kunne holdes innesperret vurdert utfra befolkningens hat rettet mot de.

Vi er enig i at det er nødvendig med tydeligere regler som gir helsepersonell hjemmel til å ha en trygg arbeidsplass og store deler av forslaget er det uproblematisk å stille seg bak. Men dette lovverket er dessverre beskjemmet med at det er gjort med tanke på terroristen Anders Behring Breivik, i tilfelle han blir dømt til helsevern i stede for fengsel. Tanken om å skreddersy et lovverk for en enkelt person er uheldig og kan gjøre at andre mennesker blir uskyldige offer for virkningene av lovverket. Det er heller ikke blitt gitt nok tid til en skikkelig høring, en frist på tre uker er meget kort og vi kan ikke se at det er grunn til at samfunnet pga Breivik skal endre måten vi jobber frem lovendringer på. Regjeringen ønsker også en hastebehandling i Stortinget for å få et vedtak før sommerferien, vi håper Stortinget velger å bruke den nødvendige tiden og gir det en verdig behandling selvom vedtaket da først kommer til høsten.

Så til de konkrete motforestillingene til forslagene. Det er kritikkverdig å lage en lov som sier at om noen truer personer som får psykisk helsevern så er det den som blir truet som skal få sine rettigheter innskrenket. Man kan ikke holde en person innesperret på et sykehus på grunn av utenforliggende trusselvurdering, det bør kun legges til grunn om pasienten er til trussel mot seg selv og/eller andre. I tilfeller med ytre trusselfarer er det politiet som må ta i bruk sikkerhetstiltak som både bevarer pasientens trygghet og personlige integritet. Selvom mennesker er psykisk syk så kan vi ikke innfører lover som gjør at de må ta straffen for andres menneskers hat rettet mot de.

Vi reagerer også på at politiet skal få vite om og gi opplysninger om de som besøker pasienter som er underlagt høye sikkerhetstiltak. Personer med et rulleblad kan også bli avvist å besøke pasienten om personen er tidligere dømt for lovbrudd. Det må legges til rette for at pasienter mottar besøk, og det vil i utgangspunktet være mange som vil kvie seg for å komme på besøk når de vet at politiet skal varsles, og informasjon om deres rulleblad skal utleveres til helsepersonell. Det kommer på toppen av forslaget om at det skal være mulig å gjennomføre ransakelse av personer som kommer på besøk, et forslaget som er forståelig med tanke på sikkerhet for liv og helse. Men det samme kan ikke sies om denne tette kontrollen med hvem som besøker pasienter, de er ikke fanger og de er ikke dømt til å miste sin frihet og dermed er det vanskelig å se hvorfor politiet i hele tatt skal innblandes uten at det er konkrete mistanker om at besøket kan medføre lovbrudd.

Det siste punktet er at regjeringen åpner for at de skal legge denne sikkerhetsavdelingen inne på fengselsområde, og vi stiller oss kritisk til det siden det visker ut forskjellen mellom det å være fengslet og det å være innlagt til helsebehandling. Det er viktig å huske på at en som blir dømt til helsevern ikke er ansvarlig for de handlingene han har begått, han er et offer for sin sykdom. Det er opplagt at når noen er innesperret på fengselsområdet så vil det fremstå som personen er fengslet og det vil nok også føles slik for personen som er innlagt.

Vi håper at Stortinget vil gjøre de endringene som er nødvendig for å sikre at lovverket gjenspeiler de verdiene vårt samfunn er bygget på, og at det ikke blir slik at vi endrer de grunnleggende verdier vi har på grunn av enkeltmenneskers grusomme handlinger.

Narkorazzia-debatten på Stortinget

Det var en interessant debatt i Stortinget i går om Høyre forslag om Narkorazzia på skoler, og vi ønsker å fremheve Arbeiderpartiets Wenche Olsen for et godt innlegg som tok flere av problemene med ordningen på alvor. Det viser at disse verdispørsmål har støttespillere over hele det politiske landskapet, og det er gledelig og viser at det nytter å arbeide for personvern og personlig integritet.

Vi gjengir Olsens innlegg under: (Det kan også sees på Stortingets web-tv - 151:30 ut i sendingen, hele debatten starter 105 minutt ute i opptaket)

Wenche Olsen (A) [12:26:46]: Alle er vi enige om at forebygging av bruk og omsetning av narkotika er viktig. Men jeg synes det er litt spesielt at man bare har sett fordelene ved den ordningen og at man ikke har sett på noen av utfordringene rundt det. Jeg synes det er kjempefint at politiet har fokus på forebygging. Det er for så vidt også greit at man bruker hund, men da synes jeg man må ha fokus på fellesarealer og områdene rundt skolen, der hvor omsetningen skjer. Jeg er veldig glad for forslaget representanten Bøhler har satt fram, forslag 3, men er litt usikker på om det er nok.

Det blir også sagt her at det er nok med de retningslinjene vi har i dag, og da blir jeg enda litt mer usikker, for vi vet at det i dag er sånn at man går inn i klasserommet og hundene sniffer på eiendelene, ranslene osv., og markerer. Da hjelper det ikke at elevene i forkant har fått tilbud om å gå ut av klasserommet, fordi hvis du går ut av klasserommet har du allerede gitt signal. Nå kan det hende at du går ut av klasserommet fordi du er redd for hund, men hva tenker alle de andre som sitter igjen inne i klasserommet? Det synes jeg er viktig at vi tar med oss. Jeg tenker også: Hva med dem som blir markert? Det kan jo rett og slett hende at det er barn av rusmisbrukende foreldre som har sittet i stua og røykt hasj dagen før man går på skolen, og det lukter hasj av klærne og man blir markert.

Så sier man at man ikke skal rettsforfølge. Nei, det er flott, men hva skjer med de ungdommene som blir markert? Hva skjer med vennekretsen deres? Hva skjer når Per kommer hjem og forteller til mor at kompisen Knut ble markert av en politihund? Hva vil mor si da? Jeg tror de fleste mødrene da vil si at man kanskje skal la være å være så mye sammen med Per. Det synes jeg er ting vi bør tenke gjennom før vi gjennomfører at de får lov til å gå inn i klasserommene.

Så har jeg lyst til å kommentere at SVs representant beklaget at de andre komiteene ikke var involvert – det beklager jeg også. Jeg synes også det er ganske spesielt at når man nå jobber med en rusmelding i departementet – som skal komme til Stortinget – så velger man å gjøre et vedtak i en del av ruspolitikken uten å ta det med og se på det inn i rusmeldingen.

Tramp, Tramp på en ungdom

I dag vedtar Stortinget at Ungdom ikke har samme rettigheter som resten av befolkningen, de gjør det gjennom at skoleelever kan bli utsatt for narkotikarazzia med hund på skolen selvom det er brudd både på norsk lov og på grunnleggende menneskerettigheter. Bare Venstre har signalisert at de vil stemme i mot forslaget, og det er veldig skuffende at resten av Stortinget velger å trampe på ungdoms personvern og integritet.

Jon Wessel-Aas gikk igjennom dette juridisk og slo fast at det er brudd på norsk lov, FNs barnekonvensjon og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen å gjennomføre slike aksjoner. Stortingets vedtak der de ber regjeringen "sikre at politiet har adgang til å gjennomføre forebyggende tiltak med bruk av narkotikahund, herunder på skoler" er dermed en innstilling på lovbrudd og det blir spennende å se hvilke lovendringer regjeringen vil måtte fremme for å følge opp Stortingets vedtak. Det er også verd å merke seg at de ikke begrenser det til skoler, og det vil sannsynligvis bety at så lenge man bruker ordet forebyggende så kan politiet gå til narkotikarazzia mot ungdom når som helst (private sammenkomster, kultur og idrettsarrangementer osv). I møte med politi så er ungdom opplagt den svake parten, og det er særdeles vanskelig for en 15-åring å si nei i møte med voksne politikvinner og menn som invaderer din arbeidsplass med hund.

Noe av det viktigste å lære ungdom er de rettigheter og plikter de har i samfunnet, og det går ikke minst på grensesetting slik at man kan bevare sin personlige integritet i møte med vanskelige situasjoner man kommer opp i i løpet av ungdomstiden. Lærdommen her er motsatt, at så lenge det er myndighetene som tråkker på din integritet og grunnleggende rettigheter som menneske så skal man godta det. På mange måter så er det en opplæring til å akseptere en politistat der man skal akseptere at myndighetene snoker i dine private saker uten at det er noen mistanke om at du har gjort noe galt.

Når gikk det galt for våre politikere? Vi trodde at det var en stor enighet i samfunnet om at det skulle en faktisk mistanke, der politiet logisk og overbevisende må dokumentere en konklusjon om skjellig grunn til mistanke i en konkret sak, før de invaderte borgernes private rom. Det står jo enda ettertrykkelig i lovverket, men likevel så flytter politikere seg stadig nærmere et fascistisk tankesett der vi ikke skal ha rettigheter til å beskytte oss mot den sterke staten. Det være seg datalagringsdirektivet, regjeringens angiveriløsning, overvåkning av nettdebatter eller forslag om å legge hundretusenvis av nordmenn i DNA-register. Utviklingen er bekymringsfull og friheten er under angrep, uansett om intensjonene til politikerne er gode eller ikke så er omfanget blitt så stort at det er på tide å rope et varsku.

Vi er veldig glade for at elevorganisasjonen har tatt tak i dette, og det eneste som vil fungere er at ungdom organiserer seg og er klar når politiet kommer på razzia. Da bør de i samlet flokk nekte å bli trampet på og det vil sette en effektiv stopper for hele denne lovstridige operasjonen. I tillegg utfordres ungdomspolitikere i alle partier å ta et oppgjør med sine egne partier, vi hører ofte om viktigheten av at også unge politikere blir valgt inn på Stortinget - men da må de også stå opp når deres egen velgergruppe blir fratatt sine grunnleggende rettigheter.

Oppdatering: Stortinget snudde i saken, og stemte for Venstre sitt forslag om at de må ha skriftlig samtykke før de kan aksjonere og barn under 16 år må ha samtykke fra foreldrene. Det er en positiv sikkerhetsventil, men det er fortsatt viktig at elevene får informasjon om sine rettigheter og får tid til å reflektere over om de ønsker å bidra til slike aksjoner. Så derfor håper vi at det settes klare retningslinjer for slike aksjoner.

KRF sjokkerer med DNA-forslag

Krf sjokkerte i går med å foreslå å at alle som er siktet av politiet skal bli tvunget til avgi DNA for å lagres i evig tid i Kripos sitt DNA-registeret. De skal ikke ha noen begrensninger når det kommer til hva man er siktet for og selvom man aldri skulle bli dømt så skal fortsatt myndighetene sitte på ditt mest personlige materiale. Det er et groteskt forslag og viser at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.


DNA er det mest personlige vi eier, det er selve kjernen i hvem vi er. Det er derfor avgjørende at det blir beskyttet mot misbruk, uansett om det kommer fra offentlige myndigheter eller private aktører. For at det skal være en balansegang mellom et åpent samfunn og trygghet for befolkningen så er det viktig at vi setter klare grenser for hvor den personlige integriteten går. DNA er viktig som bevis i en del alvorlige saker, som drap og voldtekt, og det er naturlig at myndighetene kan be personer som det er skjellig grunn til mistanke mot i slike saker om å avgi DNA-prøve. Ved dom i så alvorlige saker så har også samfunnet rett til å beskytte seg, og dermed er det forståelig og akseptabelt at resultatet havner i et DNA-register. Det er slik det fungerer i dag og det er et godt tiltak som gir politiet et viktig verktøy. Om man ikke blir dømt eller siktelse/tiltale frafalles så skal også DNA-prøven slettes, for da er man like uskyldig som alle andre i samfunnet.

Det Krf sier er at om du har snytt på skatten eller kjørt med promille så er det mer sannsynlig at du er en draps eller voldtektsmann. Det er det selvsagt ingen grunn til å tro, og dermed så er det ingen sammenheng mellom handlingen som gjør at personen blir registrert og risikoen for at han er en draps eller voldtektsmann. Dermed kan de like greit foreslå å lagre DNA av hele befolkningen, det vil være akkurat like ekstremt og like meningsløst. Men Krf går faktisk enda lengere, du trenger verken å ha snytt på skatten eller kjørt med promille, det er nok at du er siktet for det. Så selvom det skulle vise seg at du var helt uskyldig så mener Krf at myndighetene skal ha deg lagret i sitt register for evig tid. Det er en oppskrift på en politistat. Og det er vanskelig å forstå at Krf, som var aktiv i mot datalagringsdirektivet for at det var grovt overtramp mot personvernet, nå har snudd helt og fremmer et av de mest totalitære forslag i nyere norsk tid.

Vi, som alle andre, er opptatt av å ta voldtektsforbrytere, men da må man sette inn tiltak som treffer og man viser respekt for det enkelte individ. Overfallsvoldtekter er heldigvis veldig sjeldent, det er gjerne snakk om få gjerningsmenn med en tydelig profil (ikke vestlig innvandrer som ikke er integrert i det norske samfunnet og gjerne har betydelige sosiale/psykiske avvik). Et godt politiarbeid burde rekke langt for å klare å oppklare disse sakene, men det forutsetter at ressursene er der. Og det er det Krf og de andre partiene på Stortinget sitt ansvar at politiet har, og de har også nøkkelen til å forebygge overfallsvoldtekter - nemlig mer synlig politi i gatene på kvelds og nattetid.

Dette forslaget er både et angrep på alle borgeres personlige integritet og det vil ha null praktisk effekt for å hindre eller oppklare voldtekter, og det er provoserende at politikere faktisk fremmer slike forslag selvom alle vet hva som skal til for faktisk å gjøre at kvinner kan gå trygt hjem fra byen en fredagsnatt.

For dårlige Stortingshøringer

I dag er det høring i Stortinget i den såkalte Tschudi-saken, og det gir et godt grunnlag for å se på hvordan denne type utspørring fungerer i praksis. Det er en viktig rolle for Stortinget å gå mulig kritikkverdige forhold etter i sømmene, og da er det sentralt at man også har virkemidlene for å borre dypt nok i en sak til at nye opplysninger kan komme frem.

En høring fungerer slik at det settes av en tidsgrense der utspørrerne får 5 til 10 minutter å stille spørsmål til aktøren(e) som er innkalt, og gjerne så vil alle partier på Stortinget stille spørsmål slik at det er over et halvt dusin forskjellige spørsmålsstillere i løpet av et kort tidsrom. De forskjellige partiene har ofte ulike mål utfra egen politisk agenda, og det er dessverre ikke alle som til en hver tid har et oppriktig ønske om å få frem fakta og bruker sin tid mer til å tåkelegge enn å oppklare.

Derfor er det ønskelig at man ser på hvordan en høring praktisk gjennomføres. Det er viktig at alle som forklarer seg i en høring er ærlig og i dag så er det ingen forpliktelse til å snakke sannferdig når man stiller til en høring. Det bør derfor innføres en ed som man avlegger ved høringens start og at det kan medføre straff å forklare seg usant. Det vil både være med på å skjerpe alvoret i å forklare seg for Stortinget, og gjøre at man kan straffes om man velger å lyve for nasjonalforsamlingen. Det er også viktig at det er forbud mot å samordne fakta mellom innkalte parter til høringen, det er opplagt at Stortinget selv vil kunne sette sammen fakta utfra de opplysninger de får i løpet av høringene. Det kan også gjøre at motforstillinger og uenighet aldri kommer offentligheten for øre.

Ved å sette en tidsbegrensing på spørsmål og svar så fratar man også utspørreren muligheten til å grave dypere inn i sakens fundamenter og det gjør også at det blir begrenset tid for de som er innkalt til høring å formidle sitt budskap. I tillegg så er det opplagt at det ved å ikke sette tidsbegrensninger, eller at man innfører mere liberale begrensninger for tidsforbruk, så vil muligheten til å obstruere høringen bli fjernet og det vil være lettere å få frem alle fakta i den aktuelle saken. Det er noe alle parter bør tjene på, og det er vanskelig å se noe argument mot å bruke den tiden som er nødvendig for å belyse en sak.

Stortinget bør være helt sentralt i et demokratisk samfunn og være en arena for både debatt og kunnskapsinnhenting. Det er derfor viktig at Stortinget har de virkemidlene som trengs for å belyse aktuelle saker på en god måte, og det er et demokratisk problem når denne muligheten forsvinner pga for høy terskel for å innkalle til høringer eller at høringene ikke gir fullstendige svar som følge av rigide regler.

Lyd og bildeopptak i norsk rett

Et demokrati er blant annet bygget opp på en tillit til rettsystemet og at det som foregår i en norsk rett både er åpent og etterprøvbar for samfunnet som helhet. Derfor er det viktig at det faktisk er mulig å gå tilbake i en sak å se hvordan rettsforhandlingene foregikk, hvem som sa hva og at alle parter gjorde sin jobb utfra de beste intensjoner. Det er i liten grad mulig i dag siden det ikke er noen ordning for lyd og bildeopptak av rettsaken.

Det betyr at alt man har å feste lit til er rettsboken som dommeren fører, samt subjektive forklaringer fra partene i saken. En rettsbok gir meget begrenset informasjon og gjengir på ingen måte verken tiltalte eller vitnes forklaring, eller bevisførselen på et detaljnivå. Dermed er muligheten for å etterprøve det som skjedde i retten liten og man vil ofte komme opp i situasjoner der ord står mot ord, og det er meget uheldig sett fra et rettsikkerhetsståsted.

Denne debatten har foregått lenge, og det har heller ikke manglet på forslag om å innføre opptak fra rettsforhandlingene. Begge utvalgene etter de største rettsskandalene i norsk historie, Liland og Moen-sakene, har konkludert med at det ville vært viktig å ha lydopptak av rettsforhandlingene i forbindelse med å avdekke justismord:

" - Den umiddelbare fordel ved lydopptak av de forklaringer som tiltalte og vitner gir under hovedforhandlingen, ligger i at man dermed i ettertid har et autentisk bevis for hva som ble forklart. Dette vil igjen gi domstolene et sikrere grunnlag å bygge på når det senere skal tas stilling til om gjenopptakelse av straffesaken skal tillates." Link

Moen utvalget tar også for seg at det er betydningsfullt for å avdekke eventuelle kritikkverdige forhold rundt de profesjonelle aktørene i straffesaken:

" - Lydbåndopptak vil også kunne ha stor betydning for å vurdere ulike aktørers atferd. Flere av de personene utvalget har snakket med, har reist kritikk mot begge lagmennenes administrering av sakene. Utvalget har ikke hatt tilstrekkelige opplysninger til å ta stilling til om det var grunnlag for kritikken. Dette er uheldig både fordi kritikkverdig atferd fra dommere kan unndras fra evaluering, men også fordi uberettiget kritikk mot dommerne kan bli stående uimotsagt." Link

Det er et meget viktig poeng, for det er viktig at man faktisk har kontroll med både aktorat, dommere og forsvarere og ser til at de faktisk gjør den jobben de er satt til på en god måte. En ordning med lyd og bildeopptak vil også ha en preventiv effekt, for når aktørene vet at deres jobb i retten kan etterprøves så vil det gi et intensiv til å opptre korrekt. Det samme gjelder for vitner, det vil øke terskelen for å vitne falskt eller å bli presset til å utlegge mer enn det faktisk er grunnlag for.

Det ble også gjennomført en prøveordning med dette, som ble avsluttet i 2001, uten å bli videreført. Evalueringen var entydig positiv og slo fast: " Bruken av opptakene vil ganske sikkert øke dersom ordningen blir permanent. Dette vil på lengre sikt kunne styrke rettssikkerheten og øke rettsapparatets legitimitet. Evaluators konklusjon er derfor at lydopptak bør innføres som en permanent ordning i straffesaker." Link

Det er både trist og kritikkverdig at vi et tiår senere fortsatt ikke har fått innført lyd og bildeopptak i norsk rett, det har vært både rapporter og prøveordninger og det entydige rådet er at det er et godt og viktig tiltak for både legimiteten til retten og at rettsikkerheten blir ivaretatt. Det er viktig at justisministeren samt justispolitikerne på Stortinget nå tar tak i saken slik at vi får fortgang i det, for det er et demokratisk problem når en rettsprosess ikke er etterprøvbar for samfunnet og det er grunn til å tro at det kunne avdekket både flere justismord, falske vitneforklaringer og kritikkverdig og mulig lovstridige handlinger fra rettens aktører.

Vi ønsker derfor krav om lyd og bildeopptak fra alle rettsforhandlinger, selvom det viktigste er i straffesaker så kan også sivilrettslige saker være av så stor betydning for de involverte parter at det er naturlig at også disse blir underlagt samme regelverk.