DLD: Skremmende tall fra Polen

Det store flertallet av land i EU har innført datalagringsdirektivet, og Polen er av landene som har vært mest ivrig på å overvåke sin egen befolkning. Og misbruket har vært enormt, i en rapport om utleveringer av kommunikasjonsdata i 2011 er tallet skyhøyt, nesten 2 millioner internett og mobilbrukere fikk sin private kommunikasjon utlevert til myndighetene. Det gir et skremmende bilde på hvordan datalagringsdirektivet i sin råeste form kan misbrukes av myndigheter som ikke har en ryggmargsrefleks når det kommer til personvern og menneskers integritet.

Det vil ikke over natten bli slik i Norge om datalagringsdirektivet blir implementert, vi har en annen historie og vi har et annet lovverk for vår versjon av datalagringsdirektivet. Men det betyr ikke at vi kan slå oss på brystet og si at vi aldri vil komme så langt, for når først verktøyet er på plass så vil alltid de gode intensjonene gjøre at ordningen utvides og blir mer og mer omfattende. De relativt strenge krav om nivå på strafferamme for lovbrudd som må oppfylles før politiet kan få utlevert kommunikasjonsdata var en forutsetning og nødvendig for at datalagringsdirektivet skulle innføres, men hvor mye debatt vil det bli om man senker strafferammen for lovbrudd fra idag 5 år til 2 år for å få utlevert kommunikasjonsdata?

Og så vil man ha saker der politiet sier at de ikke kan oppklare forbrytelser for at regelverket er for strengt, vil politikerne da ha ryggrad til å si at her må personvern trumfe kriminalitetsforkjempelse eller vil det komme unntak på unntak ettersom saker dukker opp i media? Vi frykter selvsagt at det blir slik, og hvert skritt kan i seg selv forsvares med letthet, men mange små skritt mot et stup vil gjøre at man faller ned i avgrunnen til slutt.

Datalagringsdirektivet var i utgangspunktet ment for å hindre terrorisme, men når terrorfrykten ble mindre og folk i liten grad var villig til å ofre sin frihet for trygghet så kom argumentene om kriminalitetsbekjempelse opp - det være seg barneporno, narkotika og menneskehandel og nå i det siste cyberkriminalitet. Men overvåkning er veldig lite effektivt mot organisert kriminalitet, for disse menneskene bruker alle triks som finnes for å komme seg unna denne masseovervåkningen, det være seg anonymiseringsverktøy på internett eller identitetstyveri for f.eks å bruke mobiltelefon i en uviten persons navn.

Veien til folkeovervåkning slik man ser i Polen er derfor langt kortere enn man tror, og det er heller ikke slik at det bare er land med liten tradisjon for demokrati som driver med stortstilt overvåkning, våre nære allierte i Storbritannia og USA har allerede innført ekstreme muligheter for overvåkning og flere nye og omfattende forslag er under utarbeidelse. Spørsmålet vi må stille oss er hvor skal grensa gå, og hvor mange flere skritt på vei mot avgrunnen er vi villig til å ta før vi skifter kurs. Din stemme i debatten er derfor av betydning, for kampen om hvilket samfunn vi ønsker oss står nå.