Overvåkningsdata kan brukes for å ta fildelere

I går falt avgjørelse i EU-domstolen der den svenske internettleverandøren ePhone ble pålagt å gi ut navn til eierne av Ip-adresser som hadde spredd svenske lydbøker på et fildelingsnettsted. Saken har gått i rettsystemet siden 2009 når svenske myndigheter innførte den såkalte Ipred-loven som ga rettighetshavere av åndserk mulighet til å gå til retten for å kreve ut informasjon fra internettleverandør om hvem som driver ulovelig fildeling av deres produkt.

Motforestillingene mot loven er flere, det første er at det bryter med det grunnleggende demokratiske prinsippet om at det er staten via politiet som etterforsker mulige kriminelle handlinger. Om man mener at noen har stjålet en eiendel fra en, så går man til politiet og anmelder saken, og så er det opp til politiet å etterforske og avgjøre om det er grunnlag for å forfølge saken videre i rettssystemet. Her velger man altså å si at den som mener seg bestjålet selv skal finne gjerningsmannen og kunne fremme krav om erstatning fra han. Dermed privatiserer man rettssamfunnet og gjør at om man er en ressurssterk aktør, som underholningsindustrien er, har man mulighet til å forfølge saken i motsetning til om man er f.eks en liten databedrift som lager et program som blir piratkopiert.

Det andre viktige argumentet er at denne informasjonen ikke lagres for å hindre tyveri, EUs datalagringsdirektiv er tydelig på at pålegget om lagring av trafikkdata er for å avsløre alvorlig kriminalitet slik som terrorisme og seksuelle overgrep mot barn. At det samme overvåkningsmaterialet skal brukes til å forfølge mennesker som deler en film eller lydbok er absurd og det viser jo at når man først begynner å overvåke mennesker så vil det alltid være et stort press på at man skal bruke denne informasjonen til å også forfølge mindre ulovligheter.

Uavhengig av hvilken oppfatning man har til ulovlig fildeling så burde det være en allmen enighet om at de vanlige rettsstatsprinsipper gjelder, og det er opplagt at det ikke er tilfelle i denne saken. Og det er også verd å merke seg at en Ip-adresse ikke er et bevis for hvem som har gjennomført fildelingen, det viser bare hvem som eier abonnementet. Og det er mildt sagt uklart om man i tilfelle skal ha felles erstatningsansvar i en familie, i et bofellesskap eller i en bedrift som deler samme internett-forbindelse for hva som er lastet opp og ned. Det vil i tilfelle også være et alvorlig brudd på de normale prinsippene vi bygger vårt samfunn på. I stor grad vet vi at underholdningsindustrien først og fremst vil bruke det til å skremme og at ytterst få saker faktisk vil bli forfulgt juridisk - og det er en form for uetisk press som ikke på noen måte står i forhold til sakens alvorlighetsgrad.

I Norge er også spørsmålet interessant, vi har den kjente avgjørelsen i høyesterett som ga Filmkameratene AS rett til å få utlevert informasjon om en som lastet opp filmen Max Manus. Den dommen er et alvorlig angrep på personvernet og den blir igjen aktualisert gjennom innføringen av datalagringsdirektivet siden det øker kravet om lagring av Ip-adresse fra 2 uker til 6 måneder. Vil det si at kravet om forlengelse av lagringsperioden også vil føre til at private aktører kan kreve utlevert trafikkdata? Det er i tilfelle en meget bekymringsfull utvikling som er stikk i strid med påstandene fra overvåkningskameratene i Ap og Høyre om at det bare skal brukes i politietterforskning av alvorlig kriminalitet. Det er viktig å få det avklart nå før datalagringsdirektivet blir implemntert.