Krever Google-sensur

I Storbritannia så har en komite nedsatt av den britiske regjeringen lagt frem et forslag om å kreve at søkemotorer som Google og sosialemedier som Twitter skal begynne å sensurere sitt innhold i henhold til britisk rett.

Saken har oppstått i kjølvannet av at de strenge krav britiske mediebedrifter har ved omtale av informasjon om offentlige personer, så derfor ble blant annet fotballspilleren Ryan Giggs ikke omtalt med navn når han havnet i en utroskapsskandale. Men på sosiale medier så spredde informasjonen seg fort og det ble etterhvert slik at alle visste hvem det var, men media måtte likevel holde det skjult.

Det her er et vanskelig tema, det er utvilsomt at også kjente mennesker har rett på et privatliv og deres personvern fortjener beskyttelse. Samtidig er sensur ikke et godt virkemiddel, sjansen for misbruk ved å lage et sensur-regime er betydelig og det er vanskelig å forsvare at spesielt søkemotorer skal sensurere informasjon som ligger på nettet.

Det er også slik at et lands rettsvesen ikke kan stå over den frie flyt på internett, så det er urimelig at en britisk rett skal kunne bestemme hva et internasjonalt selskap som Google skal sensurere. Det er mulig løsningen blir at man bruker ip-adresse til å avgjøre hvilken informasjon borgere i forskjellige land vil ha tilgang til, vi vet at Google og andre store aktører allerede gir store innrømmelser til totalitære stater om fjerning av opplysninger disse statene ikke liker - men en særlig god løsning er det ikke.

Rykter har gått til alle tider, det ligger i menneskenaturen å være nysgjerrig og spre informasjon og kunnskap seg i mellom, både om de store og de små ting. Forskjellen med den nye teknologien er at denne kunnskapen spres langt kjapere enn før og til flere mennesker, og det er i de fleste tilfeller en positiv utvikling. Vi kan ikke strupe den frie flyt av informasjon på internett for å hindre at også uheldig og kanskje til og med løgnaktig informasjon spres om enkeltpersoner. Vi mener at de som legger ut informasjon har et personlig ansvar og det må være slik at injurierende påstander fortsatt kan straffes, men det gjør også at det vil være et skille mellom hva en anonym bruker på twitter skriver og hva en avis med redaktøransvar skriver. Det er slik det må være, for en avis vil alltid ha en større tyngde når de fremsetter en påstand enn en vanlig borger, og særlig om den borgeren er anonym. Det florerer også med rykter på nettet, og det må ligge en viss troverdighet bak før et rykte får ben å fly på, så nettet har på mange måter en selvsensur når det gjelder hvilke kilder de anser som troverdige.

Vi vil også vektlegge at det fins tilfeller der media ikke gjør jobben sin, og da er det viktig at det fins andre kilder til informasjon. Et godt eksempel er tidligere presidentkandidat John Edwards som var utro mot sin kreftsyke kone og fikk barn med sin elskerinne, og nå er tiltalt for å bruke valgkamppenger til å skjule denne informasjonen. Media tok aldri tak i saken, mens ryktene gikk hett på nettet, og det førte til slutt at kjendisbladet The National Enquirer slo saken stort opp. Om disse opplysningene skulle bli slettet fra sosiale medier og at Google måtte slette linker til alle sider som omtalte saken, før et "seriøst" medium valgte å publisere den, så ville det vært et stort demokratisk problem og uakseptabelt angrep på ytringsfriheten.

Så selvom det er et dilemma mellom ytringsfrihet og kjente menneskers personvern så må vi advare sterkt mot sensur og heller fremheve det personlige ansvaret som ligger i bruk av sosiale medier.